SKJØNNHET I-X

Utvidet program og arbeidsbok

Første versjon vises

på Dansens Hus

12. - 15. april 2018

I forestillingen Skjønnhet I-X, inviterer syv dansere og én pianist publikum inn i et kontemplativt scenisk rom.

Til grunn for Skjønnhet I-X ligger et partitur som består av ti koreografiske dikt – dikt som kan leses både som poesi og dans. Partituret vil bli omskapt gjennom dansernes og pianistens lesning og praksis, ved at de etablerer et sensorisk forhold til teksten. 

Tid og lys, bevegelse og lyd veves sammen i en syklus hvor enkelhet, fortrolighet og forgjengelighet danner mønstre og teksturer – med en presisjon som åpner for det man ikke kan forestille seg.

Prosjektet har røtter i den såkalte New York-skolen som vokste frem på 1950- og 60-tallet. Den besto av en gruppe komponister, musikere, billedkunstnere, performancekunstnere, koreografer og dansere som bidro til utvidelse av det tradisjonelle kunstbegrepet gjennom å finne nye måter å samarbeide og skape verk på – og John Cage ble ansett som en slags ”manager” for gruppen. Partiturer bestående av eksperimentell notasjon i form av f. eks. grafiske symboler eller tekstinstruksjoner, kalt «open form scores», ble utviklet, og utøveren fikk en utvidet rolle idet det ikke fantes én, men snarere et uendelig antall mulige interpretasjoner av partituret. Å jobbe på denne måten krever mot, tillit og nysgjerrighet av både koreograf og utøver. 

I forbindelse med forestillingen vil det være en utstilling av partituret i foajeen på Dansens Hus. Ønsker du lese partituret i sin helhet, eller er interessert i å gjøre en interpretasjon av hele eller deler av verket, kan du ta kontakt på e-post: jannelys[at]online.no.

Ingrid Haakstad: spor fra prosessen.

Skjønnhet I-X

første versjon

Dansens Hus 12.-15. april 2018

 

 

I     TRANSPARENS A

Interpretasjon, dans: Cecilie Lindeman Steen

 

II    TRANSPARENS B

Interpretasjon, klaver: Ellen Ugelvik

 

III   SIRKEL

Interpretasjon, dans: Cecilie Lindeman Steen

Interpretasjon, klaver: Ellen Ugelvik

 

IV   KJÆRLIGHET

Interpretasjon, lys: Martin Myrvold

 

V     ASYMMETRIER

Interpretasjon, dans: Cecilie Lindeman Steen, Catharina Vehre Gresslien, Karen Lynne Bjerknesli, Torunn Robstad, Julie Moviken, Anne Oortwijn

Interpretasjon, klaver: Ellen Ugelvik

 

VI    HEMMELIG HEST 

Interpretasjon, dans: Catharina Vehre Gresslien

Interpretasjon, klaver: Ellen Ugelvik

 

VII   ETT HUNDRE FEILTRINN

Interpretasjon, dans: Cecilie Lindeman Steen, Catharina Vehre Gresslien, Karen Lynne Bjerknesli, Ingrid Haakstad, Julie Moviken

Klaver: Ellen Ugelvik

Musikk: «Eurasian tango» av Ayuo Takahashi

 

VIII  HOW TO SPEAK TO THE AIR

Interpretasjon, dans: Catharina Vehre Gresslien

Interpretasjon, klaver: Ellen Ugelvik

 

IX    BLOMSTER           

Interpretasjon, kostyme: Kathrine Tolo

Utøver: Karen Lynne Bjerknesli

 

X     TID

Interpretasjon, dans: Cecilie Lindeman Steen

Interpretasjon, klaver: Ellen Ugelvik

Fem tanker om skjønnhet

av Janne-Camilla Lyster

 

I

Noen ganger gjør jeg en øvelse for meg selv. Når jeg er ute og går, på vei til et eller annet, eller jeg sitter og spiller piano, noen ufullstendige klassiske stykker som sitter i hendene fra den gangen jeg syklet over brua til en eldre dame og tok spilletimer (hva er det nå – tjue år siden? Ja, noe sånt). Jeg ser på noe, hva som helst, i rommet, i verden, og kaller det skjønnhet. Hva skjer med det da? Å kalle noe for stygt bærer med seg en slags avvisning. Men i det skjønne ligger en invitasjon, en velkomst, noe som tar deg i mot: sansene trekkes mot hva enn som for anledningen blir kalt skjønt og tar på det, med blikket, med tanken, med minnet, fantasien sperrer øynene opp, slikker ivrig til seg, forsøker å plassere tingen i verden på ny. Og jeg får mulighet til å erfare en skjønnhet jeg ikke har prøvd før.

 

 

II

Rembrandt (1609-1669) malte et bilde med tittelen «Badende kvinne». Og bildet viser akkurat det. Eller? Joda, vi ser en halvt avkledd kvinne, vi ser vann, varmt sollys, hun bader. Og før man vet ordet av det, legger det seg en skjønnhetsforventning oppå bildet, en vane, et filter som kommer med blikket før man rekker å forstå det selv, som gjentar alt det vi vet om en halvnaken kvinne i sommerlys, en konvensjonell titter-skjønnhet legger seg på brilleglassene som dugg i det du kommer inn fra kulda. Men stopp en hal. For det Rembrandt lar komme til syne gjennom bildet, er nettopp ikke en malers ytre blikk på kvinnen som bader. Nei, det er i stedet hennes eget blikk vi får låne. Forfatteren, maleren og kritikeren John Berger skriver om hvordan man i bildet kan se  «(...) begjær oppleve seg som noe så gammelt som den kjente verden, ømhet oppleve seg selv som verdens ende, øynenes endeløse gjenoppdagelse som om den første gangen av en kjent kropp». Bildet lar oss altså ta av oss brillene og i stedet ta del i opplevelsen av å bade, det kjølige vannet mot leggene, akkurat denne sommerdagen på sekstenhundretallet.

 

 

III

«The Pillow Book» er en samling tekster skrevet av japanske Sei Shonagon rundt år 1000. Tekstene har ofte form som korte avsnitt bestående av rene oppramsinger. Boken minner meg på at det finnes sjokkerende enkle måter å beskrive verden på. Sei Shonagon gjør uvante sammenstillinger, og konstruerer lett og nennsomt et forbløffende hierarki over hva som kan ha noe felles. Det kan dreie seg om emosjoner eller gjenstander, skikker, historier hun har hørt, sagn eller hendelser. Deloverskriftene kan for eksempel se slik ut: «Deeply Irritating Things», «Miserable Looking Things» eller «Things That Are Hard to Say». Mye av det som beskrives er festet i en fjern tid og en for meg fremmed kultur (Shonagon hadde dessuten en stilling ved hoffet). Likevel er det noe med selve måten hun sammenstiller disse tingene på, som bygger en taktil og sanselig bevissthet, et blikk jeg kan løfte opp fra papiret, ut av det forestilte, og rette mot verden rundt meg; en kraft som skrur opp volumet på farger og klanger, som gir figurer et skarpere omriss og gjør blanke flater blendende.

 

 

IV

En gang da jeg var barn gjentok jeg ordet «gaffel» høyt for meg selv, om igjen og om igjen, gaffel gaffel gaffel, helt til jeg begynte å tvile på om det virkelig var et ord, eller om det bare var en samling lyder jeg selv hadde funnet på. Gaffel? Jeg hørte det som for aller første gang, helt avskåret fra gjenstanden ordet peker på, helt avskåret fra alt annet enn selve lyden av ordet. Det ble en måte å gjenfinne ordet på, oppleve det på ny, gi det fornyet glød: i det ordet sakte kom tilbake som seg selv, kjente jeg en appetitt for selve ordet og en glede over å ha funnet det, over at det fantes i verden.

 

 

V

Enhver påstand, regel eller beskrivelse, om så bare et enkelt adjektiv, bringer noe frem i lyset. Og det er lett å glemme det forsvinnende store altet som ikke er sagt. For det som sies kan være så enkelt at vi forveksler det med hva som helst – men så er det altså dette ene noe. For eksempel: en strek på et ark. Akkurat den streken på dét arket. Pennestrekens tykkelse, farge, trykket pennen er ført over arket med, strekens plassering, bue, lengde og så videre. Arkets overflate, måten blekket fordeles på, måten det har latt pennespissen synke inn i seg på slik at det er blitt dannet et slags preg eller en fordypning. Hva om noen ba deg om å danse den streken, spille den på piano, eller tegne et ansikt hvor streken er en del av omrisset? Hvilken bevegelse ville den fått som motsvar, hvilken bane, kraft, dreining? Hvilken tone, intonasjon, styrke, varighet? Hvilket ansikt? Hvilke muligheter åpner akkurat den streken? 

Bilde fra prøve 13. mars 2018

OM DE MEDVIRKENDE:

Ellen Ugelvik er pianist. Født og oppvokst i Bergen, og har sin utdannelse ved Griegakademiet, konservatoriet i Amsterdam og musikkhøgskolen i Leipzig. Nå bosatt i Oslo. Har gitt solokonserter i diverse land i Europa og Asia, og er medvirket ved en rekke festialer i inn- og utland. Har spesialisert seg på samtidsmusikk, og er svært aktiv innen dette miljøet både med fremførelser og bestillinger. INTRO-klassisk musiker i perioden 2003-2006. Statens arbeidsstipend for kunstnere 2008-2011. Vinner av Spellemannsprisen 2008. Medlem av ensemblene Asamisimasa, Polygon og Jagerflygel.

Cecilie Lindeman Steen er utdannet fra Statens Balletthøgskole (85), og har arbeidet som dansekunstner i 30 år, hovedsakelig knyttet til det frie scenekunstfeltet, med unntak av bl.a to år i Carte Blanche. Cecilie har foruten egne prosjekter samarbeidet med et bredt spekter av koreografer og andre kunstnere. Hun hatt et nært samarbeid med Ina Christel Johannessen siden studietiden, og de siste årene har hun vært utøver i prosjekter med Kristina Gjems, Mia Habib og Shanti Brahmachari. Cecilie var utøver i Janne-Camilla Lysters Nordisk Partitur, Flukt og forvandling på Dansens Hus i 2015, der hun gjorde adapsjon av «SNØ OG JEGER, NÅL OG KNIV». 

Catharina Vehre Gresslien studerte moderne- og samtidsdans ved Kunsthøgskolen i Oslo, og har siden 2009 jobbet frilans med blant annet Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, Hege Haagenrud, Kristin Inao, Ina C. Johannessen, Ida Wigdel og Gull Øzger. Dette er hennes første produksjon med Janne-Camilla Lyster.

Karen Lynne Bjerknesli ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo våren 2017 med en bachelor i samtidsdans. Hun jobber som frilands danser basert i Oslo, dette er hennes første produksjon. Videre skal hun delta i Koreografilaboratoriet på Dansens Hus og Ravnedans samt arbeide med koreograf Hege Haagenrud.

Ingrid Haakstad har sin utdannelse fra Spin Off forstudium i dans og Kunsthøgskolen i Oslo BA moderne- og samtidsdans. Hun jobber som danser i det frie feltet, med base i Oslo. Ingrid har jobbet som utøver i en rekke forestillingsprosjekter og etablert samarbeid med flere koreografer og ulike grupperinger av kunstnere, deriblant Field works v/Heine Avdal og Yukiko Shinozaki, Stian Danielsen, Hege Haagenrud, Eivind Seljeseth, Orfee Schuijt og Janne-Camilla Lyster.

Julie Moviken er fra Vikersund. Hun ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2015 og har siden jobbet med bla Eivind Seljeseth, Ingvild Isaksen og Ingri Fiksdal. Hun har også engasjert seg i egne prosjekter og sammen med Harald Beharie og Charlott Utzig utgjør hun gruppa De Naive. 

Torunn Helene Robstad er utdannet ved Den Norske Operas Ballettskole og ved Alvin Ailey American Dance Center. Hun er programansvarlig for masterstudiet i dans og underviser innenfor fagområdene formidling/interpretasjon og produksjoner/forestillingsarbeid. Torunn Robstad har vært tilknyttet Carte Blanche dansekompani og Cullbergballetten og har som utøvende danser arbeidet med en rekke koreografer både nasjonalt og internasjonalt. Hun har også hatt engasjement ved institusjonsteatrene i Oslo som både utøver og koreograf og som prøveleder ved den Norske Opera og Ballett.

Anne Oortwijn har bakgrunn fra Nederland. Hun ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2017 med en bachelor i samtidsdans. Etter utdanningen har hun satt opp egne verk i tillegg til å ha jobbet med performancekunstnere som Malin Bülow og Marina Abramoviç.

Thomas Schaupp is a free-lancing dance dramaturg based in Berlin and Oslo. He collaborates with several choreographers. As a lecturer and critic he has been invited to several festivals and conferences. Thomas is a teacher at the Inter-University Centre for Dance in Berlin and facilitates workshops internationally in different contexts. In collaboration with Ibsen International he also co-curates a cultural exchange program on Dance Dramaturgy in China.

Martin Myrvold  er lysdesigner bosatt i Oslo og utdannet fra Rose Bruford College, London - England i 2005 - Lighting Design BA (Hons). Siden 2005 har Martin jobbet innenfor dans, teater og konsertscenen i Norge. Et utvalg av de seneste danseproduksjoner er «WOW/Glassperle» - Kompani Haugesund med Stian Danielsen og Janne Camilla Lyster, «Skinn» - Supernova og «Me too» - Ryg Helgebostad/Rueslåtten. Et utvalg av de seneste teaterproduksjoner Martin har jobbet med er «Kafka på stranden» - Det Norske teatret, «Tre søstre» - Nordland teater og «Helikopter» - Nationaltheatret.

Kathrine Tolo er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, Bergens kunsthåndverksskole, Ecole Nationale Superieure des Ars Visuels de la Cambre og Escola Superior de Belas Artes de Lisboa. Hun har mer enn 30 års erfaring som kostymedesignar og scenograf og har opparbeidet et omfattande nasjonalt og internasjonalt nettverk etter designoppdrag med kjente forestillinger i inn- og utland, i tillegg til stipendopphald i Belgia, Portugal og Frankrike. Tolo er professor ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Beauty - A wild boar

by Thomas Schaupp, dramaturg

 

In our nowadays visual culture of fast effects and affects, there seems to be a discomfort with the concept of the beautiful. Beauty appears to be a mere being, an object of immediate liking, of consumption and aesthetic pleasure. Maybe because there seems to be too much of it? From the smartphone to our own body, we design the world in such a way that (being) beautiful is nothing more then a trivial attribute for a work of art or a magnificent landscape. And maybe we do not even point to the same thing in both cases. Especially the digital beauty acts as a source of stimulation by always responding and adapting to the wishes of the user. But it is precisely in this that it actually only confirms us in ourselves.

 

Yet, beauty in its deeper sense has always been a central sensation in human existence, a sensation that is as much connected to our biological foundation as it is to our recognition. It just does not show itself by the fact that it clings to us without interruption or grabs our attention. Beauty can be quiet and irreverent. And it doesn't have to be only pleasing. Instead, it can attack us out of nowhere. It gives us an idea of the horror and the terrible, a lacking, an irritation, the astonishment or even the shock over something that can not be fully grasped, but is rather immanent and somewhat transcendent. 

 

Beauty pierces into space, as in a moment when, absorbed in an interesting conversation or lost in thought, you march along a forest path - and all of a sudden, a wild boar crosses the path in front of you. And beauty fades away in the same way as this wild boar disappears again into the depths of the forest. It seemed like a lightning strike and it takes moments to understand what was actually there. What remains is the fast quietening hoofbeat and the passing rustling of the leaves. Beauty opens eyes in us of which we knew nothing. In this sense, it also carries more a productive potential than it is a product itself. As in the saying: „without injury there is no poetry nor art“.

Siden vil oppdateres kontinuerlig.